Bokhandleren: Part II

Igår opplevde Maren noe sånt som dette da hun besøkte meg jobb. Det er vel strengt talt ingen hemmelighet at jeg selv endte opp som bokhandler, så da er det vel kanskje dette Maren ender opp med å gjøre også..?

Arnie Grape

Det beste med film for meg, er de gangene en skuespiller går så inn i rollen, og overbeviser så mye, at jeg nesten glemmer at det er skuespill jeg ser. Jeg hadde en slik opplevelse nå nettopp, da jeg så What's Eating Gilbert Grape hos Julie.

Filmplakaten gir inntrykk av at det er Johnny Depp og Juliette Lewis som er de store stjernene og også John C. Reilly er med på rollelisten. Det er allikevel en 18 år gammel unggutt som stjeler showet. Unggutten heter Leonardo DiCaprio og gjør i sin fjerde (!) filmrolle noe helt spesielt. Han spiller Gilbert Grapes lillebror, en gutt med psykiske funksjonshemminger.


Rolletolkningen førte til hans første, og svært fortjente, Oscar-nominasjon, men han endte ikke opp med prisen. Kanskje er det litt sannhet i det Robert Downey Jr.s rollefigur Kirk Lazarus sa i Tropic Thunder i en diskusjon om det å vinne Oscar:

"Everybody knows you never go full retard. [...] Check it out. Dustin Hoffman, 'Rain Man,' look retarded, act retarded, not retarded. Counted toothpicks, cheated cards. Autistic, sho'. Not retarded. You know Tom Hanks, 'Forrest Gump.' Slow, yes. Retarded, maybe. Braces on his legs. But he charmed the pants off Nixon and won a ping-pong competition. That ain't retarded. Peter Sellers, "Being There." Infantile, yes. Retarded, no. You went full retard, man. Never go full retard. You don't buy that? Ask Sean Penn, 2001, "I Am Sam." Remember? Went full retard, went home empty handed..."

Og det er vel ikke annet å si enn at Leonardo DiCaprio went full retard i denne filmen. Men han gjorde det godt nok til en Oscar, spør du meg.

Omegle

Hvis du noen gang skulle kjede deg litt, ikke ha noe å gjøre, liksom - besøk omegle. Madeleine viste meg denne siden for noen uker siden og den er smått genial. Konseptet er veldig enkelt, det er en chatside, hvor man kobles sammen i samtaler to og to. Og hva er så spesielt med det? Vel, alt er helt anonymt. Som siden sier, chat with a stranger. Og det er bokstavelig talt det du gjør. Du velger helt selv hvor mye om deg selv du vil fortelle, og står dermed også fritt til å lyve så mye du vil.

Og bare så det er sagt: det er ganske morsomt å lyve. Bare vær klar over at den du chatter med sannsynligvis (?) lyver like mye selv.

Jeg var for eksempel hos Helene ikveld, og man kan faktisk få ganske hysteriske samtaler ut av et slik program. Vi endte opp i en samtale som for en utenforstående så ut til å være en samtale mellom en egyptisk bigamist og en stripper. Den egyptiske mannen var sjokkert over at noen kunne tenke seg å være stripper, mens stripperen ikke helt skjønte greia med to koner. Da stripperen fortalte at i sitt land hadde man én kone og én stripper, ble egypteren berolighet.

Høydepunktet ble allikevel da egypteren plutselig forstod at det å strippe gav ganske god avkastning og ba om å få opplæring i yrket.

Prøv da vel, du får deg en god latter. Hvis du har fantasi nok!

deUSYNLIGE

Idag fikk jeg endelig sett deUSYNLIGE, og attpåtil hadde jeg selskap av denne jenta. Jeg hadde hørt vanvittig mye bra om filmen, både fra medier og folk jeg kjenner, og det er jo heller ikke lenge siden Amanda-utdelingen fant sted. Der ble deUSYNLIGE tildelt to priser (musikk og klipp), noe mange mener er en skandale. Flere filmvitere mente nemlig på forhånd at deUSYNLIGE hadde fortjent priser for både beste film og beste mannlige hovedrolle (Pål Sverre Valheim Hagen).

Det var rett og slett ikke fritt for at jeg hadde ganske store forventninger da jeg satte meg ned i sofaen. Forventningene ble innfridd. Jeg skal ikke skryte på meg å ha sett veldig mange norske filmer, men dette er helt klart en av de beste norske filmene jeg har sett.

Av alle de gode tingene, var kanskje skuespillet den aller beste biten. I de tre største rollene møter vi Aksel Hennie, Pia Tjelta og Ane Dahl Torp ... nei, vent litt! Vi gjør ikke det! De er ikke med, noen av dem dem! Og herregud så befriende det er! Det er nemlig Trine Dyrholm, Ellen Dorritt Petersen og tidligere nevnte Pål Sverre som gir hovedpersonene et ansikt. Det gjør de på en så finstemt og imponerende måte, at jeg ikke en eneste gang tvilte på det de sa eller gjorde. Resten av skuespillerne leverer også på et høyt nivå, noe som selvfølgelig er med på å forbedre helhetsinntrykket.

Historien baserer seg rundt en hendelse som fant sted åtte år tilbake i tid. Denne hendelsen førte til at hovedpersonen Jan Thomas har sittet i fengsel de siste åtte årene. I filmens nåtid har han sluppet ut av fengselet og prøver nå å begynne på nytt. Han får seg jobb, men kommer i kontakt med en fra fortiden og det å starte på nytt skal vise seg å bli vanskeligere enn antatt.

Alt i alt fungerer rett og slett det meste i denne filmen, regissert av Erik Poppe. Det er noen detaljer som skurrer litt, men det er ikke så farlig. Jeg sier som Maren, at har du ikke sett duUSYNLIGE, så gjør det. Du skal få lov til å ikke like den, men se den nå allikevel. Det kan faktisk være verdt det. Selv om det er en norsk film.

Takk, Mr. Bell

.
Av og til skal det ikke mer til enn en kort telefonsamtale,
før dagen plutselig ikke er så mørk lenger allikevel.

Foto: leeroi1 @ deviantart

Karriere

Idag dro Madeleine til New York. Det kan vel til og med hende at hun sitter på flyet akkurat nå. Hun er der for å studere engelsk i tre og en halv måned. Jeg har visst om det veldig lenge, og hun har snakket om å dra i ihvertfall et halvt år. Allikevel føles det så innmari rart at hun faktisk har dratt nå. For de av dere som ikke vet det, så er Madeleine kanskje den personen jeg kjenner jeg snakker aller mest med. Vi snakker sammen så godt som hver eneste dag, enten på telefon, meldinger, msn eller ansikt til ansikt.

På et eller annet vis har hun gått fra å være en tilfeldig jente i matteklassen min, til å bli en av mine aller beste venner, en jeg kan fortelle absolutt alt til. Nå lurer jeg på når jeg hører fra henne neste gang. New York skal ligge noe sånt som 6 timer etter oss i tid, noe som gjør at det kan bli litt vanskelig å finne tidspunkter hvor begge har internett tilgjengelig. Også kan det vel hende hun skal gjøre noe, da. I New York.... For alt jeg vet kan det hende hun ender opp med å skaffe seg en karriere der borte.

Og apropos karriere (jada, jeg skrev det bare for å få en fin overgang), idag var jeg hos en karriereveileder! Jeg har jo foreløpig ingen spesifikk plan for hva jeg skal gjøre med livet mitt, og håpet er vel strengt talt at jeg skal få noen ideer etter to timer til veiledning som de så fint kaller det. Den første timen var en ganske rar opplevelse, hvor jeg gjorde alt fra å sortere bilder til å snakke og tegne små tegninger. Ikke vet jeg, men om to uker skal hun altså ha klar en rapport og forslag til både karriereretning og studier.

Etter besøket hos karriereveilederen var jeg sammen med Marianne og Ina i noen timer, og vi gjorde vel strengt talt ikke så mye mer enn vi pleier. Det vil si at vi spiste litt, loket ganske mye og brukte littegrann penger. Kanskje.

Ruterknekt returnerer

Etter et fravær så langt at det på ingen måte kan unnskyldes, er jeg nå tilbake i bloggverden. Kortstokkland gjenoppstår fra asken, kabalen legges på nytt. Imorgen er det faktisk tre måneder siden sist jeg blogget, et kvart år, med andre ord! Jeg vil anta at de fleste hadde slått seg til ro med at de nå hadde sett det siste til undertegnede, men det er faktisk noen som har klikket seg inn hit helt fram til nå. Kanskje har jeg fortsatt tilhengere der ute...?

Jeg innser at det vil være rimelig urettferdig å bare brase tilbake som om ingenting har skjedd og late som at det er 27. mai idag. Siden sist har jeg hatt fire eksamener med en snittkarakter på 4,75, fullført videregående skole og hatt en lang, etterlengtet sommerferie. Det ideele (mener noen) hadde vært å studere, men jeg gjør ikke det foreløpig. Studier har allikvel litt å gjøre med at Kortstokkland nå gjenopplives.

Julie og Ina går på skole i Oslo, Davina er i Bergen, Linda og Heidi er i Trondheim, Madeleine drar til New York imorgen og blir borte i tre og en halv måned - folk jeg er vant til å ha kontakt med hver dag forsvinner. Det er ikke lenger så enkelt at alt jeg trenger å gjøre er å dra til skolen og vennene mine er der.

Ved å gjeninnta tronen over Kortstokkland vil jeg rett og slett gjøre det litt enklere for dem jeg ikke ser hver dag å følge med på hva jeg gjør og tenker på, men selvfølgelig - alle er velkomne til å lese og kommentere! Det ryktes faktisk at jeg har skrevet en og annen bra post i min karriere...

Velkommen tilbake til Kortstokkland!
(Og Julie - ingen "du har ikke noe liv å følge med på"-spøker, takk.)